Jeg er forelsket

Det er like fantastisk å være forelsket som man drømmer om. Det er STORT å elske noen av hele sitt hjerte.

Men kontrasten til omverdenen er stor. Mens jeg svever rundt på rosa skyer og føler at jeg er akkurat der jeg skal være, subber folk bare videre rundt i sine daglige problemer og likegyldighet. Jeg opplever at få er i stand til å glede seg på mine vegne. Men jeg kan se mønsteret: Om de er i stand til å glede seg eller ikke, har ingenting med meg å gjøre, det sier bare noe om deres eget forhold til kjærligheten.

For eksempel får jeg høre ”Ja, bare det varer, Line.” Idealet for parforholdet og ekteskapet er for mange: Jo lenger det varer, desto bedre. Men er det riktig? Er det lengden på forholdet som avgjør kvaliteten av det? Eller er det intensiteten i kjærligheten? For det er ikke til å stikke under en stol at mange (og jeg vil påstå de fleste) langvarige forhold kjølner av med årene. Vi går til parterapi, sexterapi, ekteskapsrådgivning… you name it… for å prøve å vekke kjærligheten til live igjen. Men hva om det ikke er meningen det skal vekkes til live igjen? Hva om forholdet egentlig bare har gått ut på dato? Hva om det finnes andre mennesker det er meningen vi skal være sammen med nå, som utvikler oss i nye retninger? Kanskje møter vi dem aldri fordi vi jobber intens med hjertekompresjon og munn-til-munn på et haltende og skrantende forhold? Eller kanskje møter vi dem, men tør ikke gripe ut etter det som kunne ha blitt den store kjærligheten?

Jeg har ingen idealer om langvarige forhold, men om å leve et liv i kjærlighet og utvikling. Kjærligheten er ikke alltid der vi tror den er, og den kan dukke opp helt plutselig på uventede steder. Kunsten blir derfor å være årvåken og være der kjærligheten er.

Jeg føler langt inni sjelen at dette forholdet er riktig for meg. Og en ting er sikkert: uansett hvor lenge det varer, så er det SINNSYKT DEILIG AKKURAT NÅ! Og det er jo nå jeg lever.